Onsdag 9. april hadde vi den første av to forelesninger om ”Den flerkulturelle skolen”. Da gikk vi inn på grunnleggende begreper som migrasjon, identitet, kulturforståelse, innlemningsstrategier og foreldresamarbeid.
En flerkulturell skole er kjennetegnet ved et personale som ser på det flerkulturelle og et mangfold blant elevene, foreldrene og lærerne som normaltilstand og bygger på dette i sin skoleutvikling. Det vil si at en flerkulturell skole ikke trenger å ha noen flerkulturelle elever, så lenge skolen ser på det flerkulturelle som normalt, og at den drives deretter.
I dag er det ca 415 000 innvandrere i Norge, som har kommet fra over 200 land. Grunnen kan være at de er arbeidssøkende, at de er på flukt, eller at de vil gjenforenes med familie som bor i Norge. Man er også innvandrer om begge foreldrene dine er født i et annet land, og siden mange innvandrer velger partner som kommer fra samme land, får vi mange slike elever i skolen. Dette bringer oss over på identiteten til elevene. Det er mange faktorer som er viktig for identiteten din, som for eksempel kultur, livsstil, språk og familie. Når vi da får elever med innvandrerbakgrunn er det viktig å huske på at de kan ha en annen livsstil eller kultur enn oss, og identiteten deres blir altså formet på en annen måte. Kanskje er det vanlig der de kommer fra at man har fri under id, eller at man skal gå med hijab på skolen.
Innvandrere kan også ha en helt annen kultur enn det vi har. Vi kan snakke om den individuelle kulturen som er vanlig i Norge, eller den kollektive kulturen som er vanlig i mange andre land. I den kollektive kulturen er det storfamilien som teller. Man har stor frihet som barn, men denne snevres inn etter hvert. Det er store kjønnsforskjeller og religionen er styrende. Mens i den individuelle kulturen er det kjernefamilien som teller. Mor, far og barn. Barnet har strenge grenser, men får så mer frihet etter som det blir eldre. Det blir lagt vekt på likestilling, og religion er et personlig valg.
Når man kommer som innvandrer til Norge er det flere måter å tilpasse seg på. Du har segregering, hvor du velger å beholde den opprinnelige identiteten din. Man har assimilering, hvor man ikke beholder noe av den gamle identiteten sin. Og til slutt har du integrering eller inkludering, hvor du velger å ta det beste fra begge kulturer. De fleste tester viser at man kommer best ut hvis man velger integrering. Man beholder noe fra den gamle kulturen samtidig som man er åpen for impulser fra det nye landet. Dessverre viser undersøkelser at bare 28,5 % velger denne innlemmingsstrategien i Norge. Å hjelpe elever til å velge integrering som en innlemmingsstrategi kan være en fin utfordring for lærere.
Når det gjelder foreldre sier barneloven at foreldrene har hovedansvaret for oppdragelsen av barna. Det er de som velger hvilket og språk og hvilken tro barnet skal ha. Dermed blir det viktig for oss å ha et tett samarbeid med foreldrene og slik få vite hvordan de oppdrar barna sine. Ting kan også bli mye lettere om foreldre kjenner hverandre og hverandres barn. Dessuten viser forskning at samarbeid mellom skole og hjem gir positive resultater for eleven, foreldrene og skolen.
I en klasse med fremmedkulturelle elever handler det altså om å inkludere og normalisere. Det handler om å bli kjent med de forskjellige kulturene, og også la kulturene bli kjent med hverandre. Skulle jeg sett nærmere på noe, ville det ha vært metoder for å hjelpe flest mulig elever til å bli integrert. Når dette har så mye å si for hvordan eleven klarer seg, virker dette som et svært viktig punkt og noe jeg gjerne vil jobbe mer med.
