Tirsdag 11/3 fikk vi besøk av Asbjørg Bekkevold, leder for PP-tjenesten. Hun fortalte litt generelt om PP-tjenesten, men startet med å fortelle litt om hvordan det kan oppleves å være forelder til et funksjonshemmet barn. Hun ble nemlig selv mor til Theodor for 11 år siden, en gutt med cerebral parese. Man møter flere vanskelige ting når man får et funksjonshemmet barn, men det største sjokket hun fikk var det enorme hjelpeapparatet som møtte henne fra første dag. Hverdagen bestod plutselig i å løpe fra en behandlingstime til en annen, og den normale hverdagen virket veldig fjern. Den sosiale delen, tilhørlighet og venner, ble veldig liten noe som også var svært vanskelig.
Man møter som sagt flere vanskelige ting når man får et funksjonshemmet barn. Først kan det komme en stor sorgreaksjon og bekymringer rundt hva som kommer til å skje med barnet, og med familien. Så må man bruke lang tid på å orientere seg om hvilke tilbud som finnes og hvordan man skal organisere hverdagen sin. Det er også naturlig å få en frykt eller engstelse ovenfor barnet. Man blir redd for at det skal oppleve ensomhet, isolasjon og depresjon. At det skal ha mye lidelser og smerter i form av for eksempel operasjoner.
Etter hvert måtte foreldrene ta et valg om hva som var viktigst. Var det alle mulige behandlinger og medisiner, eller var det det sosiale og at Theodor fikk oppleve et fellesskap. Heldigvis kunne Theodor prate og det var ingen tvil i hva han syns var viktigst: ”Ikke ta fra meg leken” utrykte han klart og tydelig. Dermed falt nettopp valget på leken. På den sosiale delen og fellesskapet. Men alt ble ikke enklere av denne grunn. Å skulle si nei takk eller avlyse forskjellige behandlingstimer var ikke alltid like lett, og man følte seg fort utakknemlig for all hjelpen man ble tilbudt. Det var likevel et valg de måtte ta, og et valg de er veldig fornøyd med i ettertid.
Det som ble viktig for dem var normalisering, fellesskap og å tone ned det spesielle. De måtte også løsrive seg fra hjelpeapparatet som ofte kan føre til lært hjelpeløshet. For at Theodor skulle få et fellesskap med andre barn kjøpte de en stor trampoline og dobbelt vaffeljern, og sørget dermed for at det alltid var barn i hagen som lekte med han.
Dette er en historie om en gutt som klarte seg bra, tross i at han ikke har like gode forutsetninger som mange andre. Det var foreldre som tok kloke valg, og de møtte til slutt også en skole som hadde gode rutiner når det gjelder elever med en funksjonshemming. Dette viser bare at skolen kan gjøre mye. Det gjelder å prøve å normalisere hverdagen så mye som mulig samtidig som at eleven får et læringsutbytte. Skulle jeg sett nærmere på en ting måtte det bli akkurat dette. Flere ting man kan gjøre som lærer for å bedre hverdagen til barn med vansker. Mer kunnskap og kompetanse innenfor dette området tror jeg vi trenger.
