Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Selve ordet dysleksi er sammensatt av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr oversatt ”vansker med ord”. Dysleksi rammer uavhengig av evnenivå.
Noen karakteristiske vansker for elever med dysleksi er dårlig minne, både når det gjelder, arbeids-, kortids- og lagringsminne. Dette vil for eksempel si at de ikke klarer å huske beskjeder når det blir gitt flere på en gang. Som lærer er det da viktig å prøve å unngå dette, samtidig som man bør snakke med korte setninger og gjenta viktige ting. Andre ting det er vanlig at de har vanskeligheter med er kategorisering, likheter og ulikheter, håndskrift og motrikk. Det vil si at de kan virke fryktelig rotete og slurvete ved å ikke ha noe system på skolesakene sine eller ha fryktelig stygge arbeidsbøker. For å gjøre noe med ette er det viktig at lærere(og hjemmet om de klarer det) hjelper eleven med å holde orden på ting. Hvilke bøker de har lekser i de forskjellige dagene, hvilke bøker som skal være på skolen osv. Dyslektikere kan også ha et forbausende lite ordforråd. Dette kan ha noe å gjøre med at de får lest så mye mindre enn jevngamle elever. En litt interessant ting er at du sjelden finner dyslektikere som ikke har en eller annen annen vanske. Det kan for eksempel være asperger, ADHD eller allergi. Alle disse ekstra vanskene kan igjen føre til tilleggsvansker som angst, depresjoner, lav selvtillit og konsentrasjonsproblemer.
Men det er heldigvis mye vi kan gjøre for å bli en ”dysleksivennlig skole” og skape motivasjon hos dyslektikerne, uten å bruke veldig mye ressurser og tid. Når det gjelder skolen, må de ha en handlingsplan for lese- og skrivevansker, individuelle tilpassete planer for elevene, klasserommet, læreren og leksene må være ”dysleksivennlige”, og IKT må inkluderes som et hjelpemiddel. Det finnes også masse undervisningsmetoder og arbeidsmåter som dyslektikere har en stor fordel av. På en sommerskole i England som jobbet med dyslektikere, jobbet de mye med læringsstiler, avslapningsøvelser, hjernegymnastikk, grammatikk, staving, skriving og lesing av bok, og hadde mange fine arbeidsmåter innenfor hvert av disse områdene.
Skolene som har hatt suksess med å bli ”dysleksivennlige” har hatt gode strukturer og hatt mye kunnskaper om dysleksi. De har respekt for vansken og har mye hjelpemidler som elevene kan bruke. De deltar og viser interesse for eleven og legger til rette for at elever kan hjelpe andre elever.
Det jeg syns var veldig interessant innenfor temaet var akkurat det med leksene og hvordan man skal tilrettelegge disse. Det er for eksempel viktig at leseleksene ikke skjer i naturfagsboka fordi man da tenker at man slår to fluer i en smekk. Leseleksa skal skje i en lesebok som er motiverende og som er bygd opp slik at man lærer å lese godt. Faglesing bør de få opplest eller på lydbok. Hvor mye lekser de egentlig skal ha er også usikkert. I dag går det jo en debatt om lekser generelt. Noen mener de skal kuttes helt ut, mens andre mener det i hvert fall er tid for en modernisering av leksene. En spennende debatt også når det gjelder dyslektikere.
