Profesjonsferdigheter og yrkesetiske dilemmaer

Onsdag 16. april var det profesjonsdag for oss i 2AU. Vi fikk besøk av Thorbjørn Karlsen, rektor Erik Otto Lund og fire nyutdannende lærere.

Først fortalte Thorbjørn Karlsen litt om et program han jobbet med. Det heter ”Ny som lærer” og er et program for nyutdannede lærere i barnehager, grunnskoler og videregående opplæring. Programmet tilbyr kompetanse for utvikling av veiledning og mentorvirksomhet på arbeidsplassen, og er en nyttig ressurs for nyutdannede lærere. Alle som har hatt to års sammenhengende praksis eller mindre, kan delta, uansett om de er vikar eller er fast ansatt. Programmet skal blant annet bidra med en kvalitativ veiledning, bidra til at nyutdannede reflekterer over egen praksis og videreutvikler seg som lærere, og det skal bidra til en faglig kvalitet i lærerutdanningen. Temaer i veiledningen kan være hvordan være en tydelig voksen, kvalitetssikring, klasseledelse eller hvordan man kan oppfylle krav og forventninger. Nyutdannedes oppfatning av hva slags betydning veiledningen har hatt er at den gir tid til refleksjon over praksis, at de dår bekreftelse på eget arbeid og de blir tryggere i sin egen lærerrolle.

Etter dette jobbet vi tre kvarter i basisgruppen og svarte på spørsmål om hva som er lærerens ansvar, hva som gjør oss til profesjonelle lærere og hva som er lærerens særegne kompetanse.

Deretter fortalte Erik Otto Lund, rektor på gressvik ungdomskole, litt om hva han syns en profesjonell og god lærer er. For det første må man kunne planverket, som er opplæringsloven og kunnskapsløftet. Både den generelle delen, prinsipper for opplæringen og fagplandelen syns han at man burde ha under huden. Man må legge til rette for gode læringssituasjoner og praktiserer tilpasset opplæring. Dette handler i stor grad om å variere arbeidsmåter, læremidler og organisering. Ellers kom han med en rekke punkter han syns vi burde reflektere over som lærere og lærestudenter. Det gikk bl.a. på å være en tydelig voksen og ta avgjørelser i klasserommet, å kunne faget sitt, å være lojal i forhold til skolen du jobber på og å se på deg selv som en del av en organisasjon.

Men som helt nyutdannende lærer forventes det ikke at man skal vite alt om yrket. Det viktigste er at man har evnen til å reflektere og å lære av erfaringer. Det er også viktig at man snakker med andre erfarne lærere når det er ting som er vanskelige. Man står bedre rustet sammen enn alene. Til sist ville han også si at undersøkelser viser at den faktoren som har mest å si for elevene er læreren. Er du engasjert og glad i elevene dine har du altså mye å gå på.

Etter at rektor hadde sagt var det to nyutdannede lærere, Marius Olsen og Kristin Eriksen, sin tur til å fortelle litt. De hadde to ganske forkjellige opplevelser når det gjaldt det å komme ut i praksis etter endt utdanning, og fortalte to litt forskjellige historier. Marius hadde fått dette praksissjokket som mange snakker om, hvor han ikke var helt forberedt mentalt på hva det var å være lærer. Ting tok utrolig mye tid, og han var usikker på mye, som for eksempel å håndtere barn med diagnoser. Kristin derimot opplevde ikke dette. Hun syns ikke det var noe særlig mer å gjøre i yrket enn hun hadde gjort under studiene, og hun var heldig å få velge selv mange av de fagene hun skulle ha. Det er altså flere faktorer som får noe å si på hvordan man får det som nyutdannet lærer. Et råd fra Marius da er å ha tenkt gjennom litt på forhånd hva vi egentlig vil. Hva slags lærerjobb vi vil ha for eksempel.

Etter dagens forelesning sitter jeg igjen med mange svar på ting jeg har lurt på. Det har vært både betryggende og skremmende å høre på forkjellige erfaringer fra lærere, og hva som kan forventes av deg som ny i yrket. Å få høre at det finnes program som dette Thorbjørn Karlsen fortalte om, var også veldig spennende, og noe jeg håper at de tilbyr på den skolen jeg begynner å arbeide på. Det jeg gjerne skulle sette nærmere på etter i dag, er akkurat det Marius tipset oss om. Det å tenke på hva slags jobb vi vil ha. Om vi vil jobbe med store eller små, få eller mange elever. Som nyutdannet er det kanskje ikke så mye å velge i mellom, men man kan jo i hvert fall ha gjort seg none tanker om hva man ikke vil. Så kanskje man ikke får en så skremmende start i praksis.

Den flerkulturelle skolen

Onsdag 9. april hadde vi den første av to forelesninger om ”Den flerkulturelle skolen”. Da gikk vi inn på grunnleggende begreper som migrasjon, identitet, kulturforståelse, innlemningsstrategier og foreldresamarbeid.

En flerkulturell skole er kjennetegnet ved et personale som ser på det flerkulturelle og et mangfold blant elevene, foreldrene og lærerne som normaltilstand og bygger på dette i sin skoleutvikling. Det vil si at en flerkulturell skole ikke trenger å ha noen flerkulturelle elever, så lenge skolen ser på det flerkulturelle som normalt, og at den drives deretter.

I dag er det ca 415 000 innvandrere i Norge, som har kommet fra over 200 land. Grunnen kan være at de er arbeidssøkende, at de er på flukt, eller at de vil gjenforenes med familie som bor i Norge. Man er også innvandrer om begge foreldrene dine er født i et annet land, og siden mange innvandrer velger partner som kommer fra samme land, får vi mange slike elever i skolen. Dette bringer oss over på identiteten til elevene. Det er mange faktorer som er viktig for identiteten din, som for eksempel kultur, livsstil, språk og familie. Når vi da får elever med innvandrerbakgrunn er det viktig å huske på at de kan ha en annen livsstil eller kultur enn oss, og identiteten deres blir altså formet på en annen måte. Kanskje er det vanlig der de kommer fra at man har fri under id, eller at man skal gå med hijab på skolen.

Innvandrere kan også ha en helt annen kultur enn det vi har. Vi kan snakke om den individuelle kulturen som er vanlig i Norge, eller den kollektive kulturen som er vanlig i mange andre land. I den kollektive kulturen er det storfamilien som teller. Man har stor frihet som barn, men denne snevres inn etter hvert. Det er store kjønnsforskjeller og religionen er styrende. Mens i den individuelle kulturen er det kjernefamilien som teller. Mor, far og barn. Barnet har strenge grenser, men får så mer frihet etter som det blir eldre. Det blir lagt vekt på likestilling, og religion er et personlig valg.

Når man kommer som innvandrer til Norge er det flere måter å tilpasse seg på. Du har segregering, hvor du velger å beholde den opprinnelige identiteten din. Man har assimilering, hvor man ikke beholder noe av den gamle identiteten sin. Og til slutt har du integrering eller inkludering, hvor du velger å ta det beste fra begge kulturer. De fleste tester viser at man kommer best ut hvis man velger integrering. Man beholder noe fra den gamle kulturen samtidig som man er åpen for impulser fra det nye landet. Dessverre viser undersøkelser at bare 28,5 % velger denne innlemmingsstrategien i Norge. Å hjelpe elever til å velge integrering som en innlemmingsstrategi kan være en fin utfordring for lærere.

Når det gjelder foreldre sier barneloven at foreldrene har hovedansvaret for oppdragelsen av barna. Det er de som velger hvilket og språk og hvilken tro barnet skal ha. Dermed blir det viktig for oss å ha et tett samarbeid med foreldrene og slik få vite hvordan de oppdrar barna sine. Ting kan også bli mye lettere om foreldre kjenner hverandre og hverandres barn. Dessuten viser forskning at samarbeid mellom skole og hjem gir positive resultater for eleven, foreldrene og skolen.

I en klasse med fremmedkulturelle elever handler det altså om å inkludere og normalisere. Det handler om å bli kjent med de forskjellige kulturene, og også la kulturene bli kjent med hverandre. Skulle jeg sett nærmere på noe, ville det ha vært metoder for å hjelpe flest mulig elever til å bli integrert. Når dette har så mye å si for hvordan eleven klarer seg, virker dette som et svært viktig punkt og noe jeg gjerne vil jobbe mer med.

ADHD

Onsdag 26. mars hadde vi besøk av Tormod Jensen, rådgiver og sexolog, som har spesialisert seg innenfor autisme og seksualitet. Han fortalte oss mye om diagnosen ADHD og tiltak rundt dette.

ADHD, eller Attention Deficit Hyperactivity Disorder, skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen. Hjerneområdets frontallapp er affisert ved ADHD, og det skjer en ubalanse i stoffet dopamin.  ADHD sine kjernesymptomer er uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Men ikke alle uoppmerksomme barn har ADHD, og man må derfor oppfylle en del kriterier for å få stilt diagnosen. Dette går på ting som slurvefeil, å miste ting, vansker med å følge instruksjoner, rastløshet, forstyrrelser osv. I tillegg må symptomene må ha vedvart i minst seks måneder, må gjelde i minst to settinger, symptomene må medføre nedsatt funksjonsevne, de må ha debutert i barnealder og de skal ikke skyldes andre diagnoser. Så mange som 3-5 % av alle barn har ADHD og det forekommer mest hos gutter. Årsaker til at noen får ADHD kan være nevrobiologisk forstyrrelse, arvelig biologisk predisposisjon og biologiske miljøårsaker. Vanlige lærevansker hos barn med ADHD kan være variabel yteevne og dagsform, lese- og skrivevansker og en impulsiv arbeidsstil. Men intelligensen er det ingenting feil med hos folk med ADHD. Problemet er altså ikke at de ikke har kunnskapene, men de har vanskeligheter med å anvende dem.

Så hva kan man som lærer gjøre for barn med denne diagnosen? Man kan lage oppgaver som fanger interessen, gi hyppige tilbakemeldinger og ha oppdaterte kunnskaper om ADHD. Man må være tydelig, gi en og en beskjed om gangen og skape klarhet og struktur. Man bør også tilrettelegge de fysiske rammevilkårene, bruke PC og sørge for administrativ støtte. Til slutt er det viktig å ha tro på eleven og styrke selvbildet deres.

Er man bekymret for om en elev har ADHD er det flere ting man må gjennom før man eventuelt får stilt diagnosen. Nivå 1 er å drøfte eventuelle bekymringer i et klasseteam og se på hva man skal gjøre. Deretter må et meldeskjema fylles ut. I nivå 2 drøftes dette skjemaet i et ressursteam og saken blir eventuelt henvist til PPT. Skjer dette drøftes først problemstillingen på skolen med PPT sin skolekontakt. Et henvisningsskjema blir fylt ut og en pedagogisk rapport blir lagt ved. Henvisningen behandles PP – tjenestens distriktsteam. PPT foretar så en sakkyndig utredning av eleven med utgangspunkt i individ, aktør og kontekstperspektivet. Det blir samtale med foreldrene, og en observasjon og kartlegging av eleven. Deretter utarbeider PPT en utredningsrapport som konkluderer med eventuelt videre henvisninger. De fortsetter å jobbe videre med skole og foresatte etter dette.

ADHD er et spennende tema og noe jeg personlig ikke har hatt så stor erfaring med. Syns derfor det er spennende å høre om både symptomer, tiltak og hvordan PPT jobber. Skulle jeg gått nærmere inn på en ting måtte det kanskje ha blitt selve diagnosen. Så jeg klarer å kjenne igjen og forstå oppførselen bedre for dermed å iverksette gode tiltak for eleven. Men det var en veldig god forelesning og jeg føler at jeg har fått en viss oversikt, og mange gode tips til senere.

Den inkluderende skolen

Tirsdag 11/3 fikk vi besøk av Asbjørg Bekkevold, leder for PP-tjenesten. Hun fortalte litt generelt om PP-tjenesten, men startet med å fortelle litt om hvordan det kan oppleves å være forelder til et funksjonshemmet barn. Hun ble nemlig selv mor til Theodor for 11 år siden, en gutt med cerebral parese. Man møter flere vanskelige ting når man får et funksjonshemmet barn, men det største sjokket hun fikk var det enorme hjelpeapparatet som møtte henne fra første dag. Hverdagen bestod plutselig i å løpe fra en behandlingstime til en annen, og den normale hverdagen virket veldig fjern. Den sosiale delen, tilhørlighet og venner, ble veldig liten noe som også var svært vanskelig.

Man møter som sagt flere vanskelige ting når man får et funksjonshemmet barn. Først kan det komme en stor sorgreaksjon og bekymringer rundt hva som kommer til å skje med barnet, og med familien. Så må man bruke lang tid på å orientere seg om hvilke tilbud som finnes og hvordan man skal organisere hverdagen sin. Det er også naturlig å få en frykt eller engstelse ovenfor barnet. Man blir redd for at det skal oppleve ensomhet, isolasjon og depresjon. At det skal ha mye lidelser og smerter i form av for eksempel operasjoner.

Etter hvert måtte foreldrene ta et valg om hva som var viktigst. Var det alle mulige behandlinger og medisiner, eller var det det sosiale og at Theodor fikk oppleve et fellesskap. Heldigvis kunne Theodor prate og det var ingen tvil i hva han syns var viktigst: ”Ikke ta fra meg leken” utrykte han klart og tydelig. Dermed falt nettopp valget på leken. På den sosiale delen og fellesskapet. Men alt ble ikke enklere av denne grunn. Å skulle si nei takk eller avlyse forskjellige behandlingstimer var ikke alltid like lett, og man følte seg fort utakknemlig for all hjelpen man ble tilbudt. Det var likevel et valg de måtte ta, og et valg de er veldig fornøyd med i ettertid.

Det som ble viktig for dem var normalisering, fellesskap og å tone ned det spesielle. De måtte også løsrive seg fra hjelpeapparatet som ofte kan føre til lært hjelpeløshet. For at Theodor skulle få et fellesskap med andre barn kjøpte de en stor trampoline og dobbelt vaffeljern, og sørget dermed for at det alltid var barn i hagen som lekte med han. 

Dette er en historie om en gutt som klarte seg bra, tross i at han ikke har like gode forutsetninger som mange andre. Det var foreldre som tok kloke valg, og de møtte til slutt også en skole som hadde gode rutiner når det gjelder elever med en funksjonshemming. Dette viser bare at skolen kan gjøre mye. Det gjelder å prøve å normalisere hverdagen så mye som mulig samtidig som at eleven får et læringsutbytte. Skulle jeg sett nærmere på en ting måtte det bli akkurat dette. Flere ting man kan gjøre som lærer for å bedre hverdagen til barn med vansker. Mer kunnskap og kompetanse innenfor dette området tror jeg vi trenger.

Dysleksi i et inkluderingsperspektiv

Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Selve ordet dysleksi er sammensatt av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr oversatt ”vansker med ord”. Dysleksi rammer uavhengig av evnenivå.

Noen karakteristiske vansker for elever med dysleksi er dårlig minne, både når det gjelder, arbeids-, kortids- og lagringsminne. Dette vil for eksempel si at de ikke klarer å huske beskjeder når det blir gitt flere på en gang. Som lærer er det da viktig å prøve å unngå dette, samtidig som man bør snakke med korte setninger og gjenta viktige ting. Andre ting det er vanlig at de har vanskeligheter med er kategorisering, likheter og ulikheter, håndskrift og motrikk. Det vil si at de kan virke fryktelig rotete og slurvete ved å ikke ha noe system på skolesakene sine eller ha fryktelig stygge arbeidsbøker. For å gjøre noe med ette er det viktig at lærere(og hjemmet om de klarer det) hjelper eleven med å holde orden på ting. Hvilke bøker de har lekser i de forskjellige dagene, hvilke bøker som skal være på skolen osv. Dyslektikere kan også ha et forbausende lite ordforråd. Dette kan ha noe å gjøre med at de får lest så mye mindre enn jevngamle elever. En litt interessant ting er at du sjelden finner dyslektikere som ikke har en eller annen annen vanske. Det kan for eksempel være asperger, ADHD eller allergi. Alle disse ekstra vanskene kan igjen føre til tilleggsvansker som angst, depresjoner, lav selvtillit og konsentrasjonsproblemer.

Men det er heldigvis mye vi kan gjøre for å bli en ”dysleksivennlig skole” og skape motivasjon hos dyslektikerne, uten å bruke veldig mye ressurser og tid. Når det gjelder skolen, må de ha en handlingsplan for lese- og skrivevansker, individuelle tilpassete planer for elevene, klasserommet, læreren og leksene må være ”dysleksivennlige”, og IKT må inkluderes som et hjelpemiddel. Det finnes også masse undervisningsmetoder og arbeidsmåter som dyslektikere har en stor fordel av. På en sommerskole i England som jobbet med dyslektikere, jobbet de mye med læringsstiler, avslapningsøvelser, hjernegymnastikk, grammatikk, staving, skriving og lesing av bok, og hadde mange fine arbeidsmåter innenfor hvert av disse områdene.

Skolene som har hatt suksess med å bli ”dysleksivennlige” har hatt gode strukturer og hatt mye kunnskaper om dysleksi. De har respekt for vansken og har mye hjelpemidler som elevene kan bruke. De deltar og viser interesse for eleven og legger til rette for at elever kan hjelpe andre elever.

Det jeg syns var veldig interessant innenfor temaet var akkurat det med leksene og hvordan man skal tilrettelegge disse. Det er for eksempel viktig at leseleksene ikke skjer i naturfagsboka fordi man da tenker at man slår to fluer i en smekk. Leseleksa skal skje i en lesebok som er motiverende og som er bygd opp slik at man lærer å lese godt. Faglesing bør de få opplest eller på lydbok. Hvor mye lekser de egentlig skal ha er også usikkert. I dag går det jo en debatt om lekser generelt. Noen mener de skal kuttes helt ut, mens andre mener det i hvert fall er tid for en modernisering av leksene. En spennende debatt også når det gjelder dyslektikere.

Tilpasset opplæring

Onsdag 20. Februar sto tilpasset opplæring på programmet med Roald jensen som foreleser. Hva TPO egentlig er, er ikke definert noen steder, det blir derfor opp til hver enkelt lærer og skole og finne ut av hvordan de vil utføre dette. Mange har den oppfatningen at TPO kun handler om det enkelte individ, og at læreren skal lage egne opplegg for hver enkelt person. Hadde dette vært saken måtte man brukt enorme ressurser og resultatet hadde nødvendigvis ikke blitt så bra. Ved å kun konsentrerer seg om elever som enkelt individer kan man få veldig selvopptatte barn som ikke lærer seg å fungere i et fellesskap. Man har også funnet ut at elever lærer best i et fellesskap og at det dermed blir feil med bare individuelle undervisningsopplegg. Dessuten er det ikke bare fag man skal lære på skolen. Grunnskolens viktigste oppgave er å lære elevene allmenndannelse og hvordan de skal fungere ute i samfunnet. Og på hvilken annen måte kan dette gjøres enn i samvær med andre elever? Allmenndannelsen av elevene er ikke bare viktig for elevene, men det har også mye å si for oss lærere og hvordan framtiden vår kan bli. Det er jo disse barna som tar over etter oss når vi er blitt gamle.

En annen ting vi må ta stilling til er om vi vil at elevene skal lære bedre eller lære mer? Allerede i dag er det for mye innhold i skolen. Lærerne føler seg presset og fokuset blir på å komme seg gjennom alt stoff istedenfor å lære seg noe skikkelig. Dette fører til at noen få sterke elever får med seg pensum, men resten sitter igjen uten noe. Dette fører igjen til større forskjeller og skaper større vanskeligheter for å gjennomføre tilpasset opplæring.

Når man jobber med tilpasset opplæring er det mange arbeidsmåter å ta i bruk. Du har for eksempel individuelle utviklingsplaner, arbeidsplaner, intensive kurs, læringsstiler, temabasert undervisning, mestringsgrupper, aldersblanding, varierte arbeidsmåter, mappemetodikk, logg, programmer osv. Det vi må huske på er at alle disse punktene har fordeler og ulemper ved seg. Vi kan heller ikke bevise at alle disse måtene å arbeide på fremmer læring. Men det er verdt å prøve. Så kan man heller at en evaluering av metoden etterpå.

Evaluering er også en viktig del av TPO. Underveis vurdering og summativ vurdering. Men for at elevene skal bli vurdert må de jo også noen vurderingskriterier. De må vite hva læreren forventer. Dette kan det være smart å snakke om på forhånd, før selve arbeidet begynner. Da får man antageligvis bedre resultater også. Underveis kan man også bruke elevene. Få dem til å hjelpe hverandre og samarbeide. Ved å la elever hjelpe andre elever, lærer begge partene veldig mye.

Punktene jeg har sagt litt om ovenfor er bare et knippe av hva TPO egentlig er. Det sier seg nok selv at fem hundre ord ikke helt kan dekke dette emnet som er fryktelig stort. Tilpasset opplæring er undervisning, det er vurdering, der er dannelse og fag. Og måtene å utføre dette på er mange. Om jeg fikk muligheten til å se nærmere på et av disse temaene ville nok det bli den allmenndannende biten. I hvor stor grad det skal inn i fag osv. Ellers er det en masse spennende undertemaer her som det også er verdt å ta en ekstra titt på.

Mobbing

Onsdag 13/2 var mobbing dagens tema. Vi fikk besøk av Terje Forsberg som selv var et svært plaget og mobbet barn. Han har skrevet boka ”Aldri for sent å bli et lykkelig barn”, og var kommet for å fortelle oss litt om sitt eget liv. Hvorfor han var blitt stemplet som ”evneveik” av skolen og hva man kan gjøre for å hjelpe sånne ”evneveike” elever.

Terje vokste opp under svært dårlige forhold med en alkoholisert far som banket og mishandlet ham og familien daglig. Ettersom økonomien var dårlig sultet de ofte, og de bodde i alt fra små uthus uten strøm og vann, til gamle låver hvor ikke en gang dyr fikk lov til å bo. De var stadig på flyttefot og for hver nye skole Terje begynte på ble han plaget mer og mer. Han ble tisset på, banket, kastet stein på, fikk strøm og det som verre er. På skolen var han redd, enten for farens vold, for å sulte eller for mer mobbing av elevene, og fikk dermed ikke med seg det som skjedde i timene. Til slutt ble han erklært evneveik siden han verken kunne bokstaver eller tall. Terje ble altså ikke født sånn, men det var oppveksten og samfunnet som gjorde han slik.

Det Terje ville at vi skulle bli bedre på var å se disse ”Terjene” i klassene vi kommer til. Se bak atferden og ikke bare stille diagnosen ADHD på alle elever som ikke klarer å følge med i timen. Og hvis vi ser tegn på at barn ikke trives, om det er på skolen eller i hjemmet, må vi ta tak i det. Vi må tørre og orke det. Selv om det betyr å tråkke noen på tærne. Selv om det betyr å jobbe litt ekstra eller å bruke ressurser fra egen lomme. For noen barn har kanskje ingen andre enn oss!

Terje var svært kritisk til barnevernet. Han mente at det sikkert var mange flinke folk der, men at selve systemet var råttent. Hvis jeg hadde fått tid til å fordype meg i dette skulle jeg gjerne satt meg litt bedre inn i barnevernet. Se på hvordan de opererer der og hvor lang tid ting tar osv. Jeg så nettopp på nyhetene at det skulle skje forandringer i barnevernet og forhåpentligvis forbedringer. Dette hadde det også vært spennende og fulgt mer med på.

Videre på programmet skulle Hans Petter fortelle litt mer generelt om mobbing. Da gikk vi gjennom noen undersøkelser det er gjort om mobbing, om hvor mange som blir mobbet nå i forhold til før. Vi så også på definisjonen av mobbing, hvordan man mobber og hvorfor.

Det man ser av disse undersøkelsene er at det stort sett er like mye mobbing nå som før. For at holdningskampanjer og lignende skal fungere, må man jobbe med dette jevnt hele veien. Mobbing og plaging har alltid eksistert og det kommer nok alltid til å være en viss grad av det, men ved å være bevisst på dette og hele tiden jobbe mot et bedre miljø og en bedre hverdag kan man forhåpentligvis redusere prosentene.

Det er mye spennende innenfor mobbing og masse og ta tak i, men det de fleste lurer på er vel hvordan man skal bli kvitt mobbing eller i hvert fall få redusert det. Dette hadde det vært veldig interessant og sett nærmere på.